søndag 29. januar 2012

I LOVE BESTEMOR!



Jeg har en syk syk fetisj! Jeg elsker bestemødrefigurer! Ser jeg en dame 60 + så forelsker hjerte mitt seg, det direkte drypper av ømhet og beundring. Lilla leggevann og kamferdrops - legg meg i jern!
Jeg mistet min egen bestemor da jeg bare var 10 år gammel, etter det har jeg hatt en stygg tendens til å adoptere bestemødre. Mine venninners bestemødre var naturlige offer da jeg var mindre, deretter ble det lærere, jobbkolegaer, min sønns oldemor MorJudith <3 Og mannen min har 2 nydelige bestemødre i behold. Tilfeldig? NEPPE.
Og nå har jeg møtt en fantastisk fantastisk dame 71 år gamle Astrid.
Astrid jobber nesten hver dag, ikke fordi hun må, men fordi hun liker å ha noe å gjøre. Før hun kommer på jobb har hun gjene gått 7km til sin søster for å måkke innkjørselen hennes, så tar hun seg en kaffe før hun fortsetter ferden til jobb. På vinteren elsker Astrid og mannen henens å gå i skiløypa(!). Men når det er så lite snø som nå går de heller en lang tur sammen hver dag. Astrid og mannen hennes skriver bøker sammen også, og de reiser på turer, og da tenker jeg ikke på turer med hurtigruten eller en tur på hytta eller skibotn. Astrid og mannen hennes tar lengre ekspedisjoner sammen , gjennomreising i Russland for eksempel. I 20 år resite hun og mannen hennes sammen med 12 andre venner til Finland for å gå på ski tilbake, en to ukers skitur. Jeg elsker å høre Astrid fortelle om livet sitt, det er så mange opplevelser og utrolige hendelser gjemt bak de snille øynene hennes.
Og det viser seg det at folk før i tiden også vasket hus, bakte brød, reiste på ferie og gikk på toppturer, drakk vin, elsket kjæresten sin og hadde barn , de bare skrøt ikke av det på facebook.
Jeg er ingen psykriatiker, men jeg tro jeg adopterer bestemødre fordi jeg savner min egen.
Gudrun Pedersen bestemoren over alle bestemødre, Hun hadde en trillende latter som hun brukte mye. Hun hadde en elektrisk rullestol som hun ikke hadde kontroll over. Hun kjørte i folk og ødela møbler. Hun var så søt. Hun elsket å bestille forundringspakker, hun hadde alltid noe på lur, en spionpenn med opptak, eller avlyttningsredskaper, elektriskrytmeboks. ja gud hvet hva hun ikke hadde gjemt i sjenken sin.
Skulle ønske hun var her og kunne fortelle meg om livet hennes. Så kanskje jeg kunne latt alle de stakkars bestemødrene være i fred.
Dagens budskap: Ring din bestemor i dag, eller kryp opp i fange hennes, heng deg rundt halsen hennes og gnikk nesen din mot hennes, før det er forsent og du må begynne å stalke gamle damer!
Veronica Seriøs

tirsdag 24. januar 2012

På kanten med loven...



Jeg anser meg selv som en lovlydig statsborger, en resurs for samfunnet mer en en belastning.
Så har jeg vel litt skitt på de utslitte vingene mine, og jeg har vel hoppet rundt i salaten mer enn ved et par anledninger.
Men det hendte seg en episode tidlig høsten 2011, da jeg tror jeg nesten krysset grensen til det som på folkemunn kalles kriminell. Ikke en røver eller tyv, heller ingen trussel for andre menneskers sikkerhet og ikke utgjor jeg noen trussel for meg selv forøvrig.
Men det hele utspillte seg en tildlig morgen, solen skinte, og livet smilte usedvanlig bredt til meg. Litt skremmende faktisk.
Men ikke så skremmende som det var å bli vinket inn til en parkeringsplass av lovens lange arm, like ved skolen til min sønn.
Jeg har over årenes løp utviklet en alvorlig angst for politibetjenter, og autoriteter generelt kan man vel si.
Jeg tok oppkjøringen i Nordreisa og det er vel ca... la meg tenke... 1 rundkjøring. Og lyskryss er det vel.. tja ca 0.... Så da jeg 18 år mottok signaturen med bestått fra den livredde svette sensoren var det med blandede følelser. Jeg følte kanskje mest skrekk, og litt glede.
Men nå sto det en stor politivan og ventet på meg, jeg gikk rett i sjokk, hylte til den intet vitende sønnen min som satt i baksetet og tegnet dødningshoder i dugge på ruta.
"HAR DU BELTE PÅ!!!!!!!!!!!!!!!"
Ja ropte han febrilsk tilbake.
Jeg kjører inn til siden, stopper bilen. Knerne mine hopper. Jeg har begynt å svette for lenge siden. En betjent på ca 2.60. Kommer gående mot bilen, og gir et tegn om at jeg skal åpne vinduet. Jeg trykker på knappen. Og vinduet rikker seg ikke, og jeg skjønner at jeg selvfølgeli må ha bilen i gang for å åpne vinduet. Hjertet hamrer.
Vinduet går opp.
"Vi har en kontroll av belte og sikring av barn i bil"
jeg kniser (det er en ubrukelig forsvarsmekanisme)
"Har dere belte?"
"JAJA alltid!!"
"Men han gutten din har ikke belte...?"
Det går kaldt nedover ryggen på meg, snur meg utaktisk fort og roper "Har du ikke belte på deg!!!???"
"Jo..." sier den vettskremte poden, og viser belte som henger helt slakt rund kroppen hans, både han og erna solberg hadde fått plass i belte samtidig.
Jeg vet at betjenten så det, og jeg ser et stort tall på en gul giro i hode mitt.
Konstabeln holder en lengre tale om min rolle som forelder og hvilket ansvar jeg har som fører av bilen, da jeg påpekte at det ikke var meg som burde straffes da jeg hadde belte på nøyaktig iht forskriftene.
Dessuten sier konstabeln at barn skal sitte i bilstol eller bilpute intil en hvis høyde, og spør hvor høy guttungen er.
Jeg er redd tallet på den gule giroen i hode mitt skal stige, å i kampens hete kom jeg til å overdrive litt på cm.
"1.80 tror jeg..." mumler jeg ned i jakken. Men idet jeg har sakt det ser jeg ikke en giro lenger men en fengselscelle, i donalduck format, sånn med gitter. Jeg innser at jeg har tatt forbrytelsen til et nytt nivå, falsk forklaring skal visst nok være ganske alvorlig. Og det frister lite med hvitstripet fangedrakt. "...eller kanskje litt mindre..."
"Vet du ikke hvor høy sønnen din er?" Sier betjenten litt oppgitt men samtidig litt strengt.
Jeg sa at jeg ikke tilbragte særlig mye tid sammen med sønnen min og derfor syns jeg det var vanskelig å skulle gjette høyden hans på så tynt grunnlag.
Betjenten kan umulig ha trodd meg for han så med vanntro på meg. Så jeg så tilbake på han med overbevisende øyne (opsperrede øyne) og sa at egentlig kjente vi hverandre veldig dårlig.
Betjenten satte sønnen min fri, så han skulle rekke skolen. Han løp ut bilen, snudde seg og så på meg som om det var siste gang han så meg.
Ja bare løp du din foreder, tenkte jeg.
Og jeg hadde selvfølgeli ikke med meg setvikatet, bilen starter jo med nøkkel, og jeg kan like forbanna lite kjøre i rundkjøringer med eller uten det kortet... Men det var ikke noe han kunne se imellom fingrene på. Han fikk et visitt kort, og gikk bort til van sin og de andre maktsyke kolegaene sine, for å sjekke mine opplysninger.Egentlig satt de sikkert bare der å lo av traktorlesbefrisyren på setvikatbilde mitt, som de sikkert fikk opp på CIA systemet sitt.
Så satt jeg der til spott og spe, der de andre perfekte lovlydige foreldrene kjørte forbi, så på meg med forrakt og hån. Jeg tok like gjerne opp våtserviettene og begynte å vaske invetaret.. Skinnenede reint ble det. Omsider kom betjenten bort til meg igjen, han hadde med seg visitt kortet og den gule giroen.
Så gikk jeg fri, det var en liten pris å betale for friheten tenkte jeg.
Så giftet jeg meg dagen etterpå.
Veronica Useriøs

fredag 20. januar 2012

Hurra for meg som fyller mitt år 28




Ja så er det bare 2 år igjen av tyveårene, Jeg har 2 år på å bevise min fruktbarhet overfor min eminente ektemann, 2 år igjen til sikkert veldig mye. Men egentlig er det lite konsekvenser ved å fylle det herlige partallet 28. Jeg er allerede myndig, for 10 år siden faktisk i dag, sprit hadde jeg lov til å kjøpe for mange år siden, jeg har heller ikke hatt privilegiet ungdomsbilett heller på en del år. Jeg blir ikke pensjonist, eller får bedre forikringsavtale på bilen av det magiske tallet 28.
Så hva får jeg?
Postmannen har heller ikke denne bursdagen dukket opp med Atle Antonsen iført en stor rød sløyfe. Og det er jo det eneste jeg har ønsket meg, også i år. Men dagen er enda ung, men jeg lurer på hvor lenge de levere ut pakker sånn, jeg reiser avgårde til Tronheim kl 19.15 i kveld... Og jeg er litt redd de skal komme etter vi har drad. Tenk om de bare legger igjen en liten lappe om at de har forsøk levert og at pakken kan hentes på Langnes postkontor, skal Atle stå der hele helgen??
Nei slik kan jeg ikke tenke, det blir jeg bare trist og stresset av.. Og jeg er jo ikke trist, jeg er er jo teitglad, ekkelt glad, kvalmende glad. For bursdagsgaven til meg selv kom i posten i dag og jeg skal ta alle bøkene med meg på flyet , og jeg tenker at når jeg sitter oppe i flyet å leser om det kosmiske univers, og tyngdekraften er på en måte opphevet, så må jeg være super nært det kosmiske univers. WIIIIII
Kanskje jeg skal henge igjen en bok på døren, som Atle kan ta med seg å lese nede på Langnes postkontor mens jeg er i bartebyen... "Du kan helbrede ditt liv" kanskje... ja det gjør jeg.
Ellers har jeg fått mange meldinger på facebook, og jeg har trykt liker på alle gratulasjonene, sånn at ikke noen skal tenke at jeg er utakknemmelig eller noe. Dessuten er det gøy å sitte å vente på en melding å skynte meg å trykke liker før neste melding kommer opp. Tenker at hvis det en dag skulle bli en OL gren så ville jeg stille momentant!
Og jeg har fått mange søte lapper i kjøleskapet , på bade , i vitamindosetten min, inni laptoppen, så søt er min mann
Nå må jeg nesten pakke det som skal medbringes til Tronheim, og jeg har ikke betalt 100 kroner pr kolli for ikke å utnytte det til det fulle! 2 dager = 2 kofferter
Og i tilfelle jeg skulle sovne på flyet så har jeg øvd meg på å sove "pent"






Veronica useriøs

søndag 15. januar 2012

Luksus(alt for dyr) hjemmespa(duserikkeutimåneskinn) kveld (max12min)


OBS! OBS! OBS! Dette er nok det kjedeligste jeg kommer til å blogge i historien! Og siden jeg ikke har noen fremtidsplaner for bloggen kan dette like gjerne være slutten på historien min som blogger, men jeg har mine tvil.


Hva er kjedeligere enn Mokkamann vitsen?
Å ta ANSIKSTSMASKE!!!! Og det må være det eneste som er kjedeligere enn det.. Så når jeg virkelig skal kose (kjeder) meg, så finner jeg frem skurekrem, peeling og ansiktsmaske. Jeg kan ikke tenne stearinlys i fare for å utvikle pyromanskeferdigheter i kjedsomhetens mørke side. Og i fare for å øve på å kvele meg selv med oppkuttede grønnsaker ungår jeg også dette. Men det som kanskje ville føre til den største skandalen tok jeg med meg inn på mitt 4kvadratmeter store bad - telefon med kamera(12megpixel). Jeg er ikke typen som løser verdensproblemer når sjangsen byr seg, jeg underholder meg selv lenge (11min 47sek) med bliteslys og jokeruttrykk. ENJOY!










Men se så flott jeg ble! Som en nypuddret barnerompe. ( grunnet upassende innhold og krenkende kroppspositurer er 70% av bildematerialet holdt tilbake)

Veronica rosablogger useriøs

torsdag 12. januar 2012

Min agresjon(kan også minne om sjalusi) mot Therese Johaug

En vanlig vinterdag i lille Vannvåg tidlig på 90 tallet.
De rød brune skiene, som er gått i arv i 4 generasjoner, er stillt opp etter ytterveggen på den røde trappa inn til det grønne huset vårt. Min lange, tynne men sterke far plystrer. En egen komponert plystr, for jeg kan ikke kjenne igjen melodien, ingen radio jingel eller dansebandlåt kan være så taktløs. Men han plystrer i en lystig rettning. Snøen daler ned, store snøflak, de legger seg på den skittne kjeledressen min. Den er rød. Jeg har ingen rosa klær selv om innkjøpssjefen min, min mor er smertelig klar over at rosa er ynglingsfargen min. Som voksen opplever jeg enda situasjoner der jeg må forsvare den sjettagrønne knelange boblejakken uten en eneste formsydd søm, som hun tvang meg til å bruke. Den var billig og kunne brukes på vranga også, hvis man skulle bli lei av å bli assosiert med sjettagrønn, voila sjettabrun! I tilleg var den kjøpt i en butikk som egentlig var en campingvogn.... Say no more!
Den røde kjeledressen var hakke bedre.

Jeg står og ser på min far som rigger sekken klar, preparerer de 100 år gamle treskiene sine, plyster og gleder seg til denne dagen. Bare han og yngste dattra, alene i det hvite fri. Men ansiktet mitt lyver ikke, og kroppsspråket mitt kan ikke minne om iver eller entusiasme. Jeg ser ned på føttene mine, de hvite og sorte lærskiskoa, den ene skolissa har vært blåknute på siden storesøstra mi hadde skia, så jeg måtte lirke og slite for å presse foten nedi. Min mor sier alltid" jeg skjønner ikke denne jenta, hun er så bred over rista som jeg aldri før har sett". Så jeg er altså FEIT over rista. Skoa strammer, og tærne er allerede litt kalde.

"Så......"
Skiene ligger på bakken. Pappa står med armene ut, som en gest om at alt er klart. Og at han står klar til å ta meg om jeg skulle skli og få overbalanse, krysse beina, stikke ut øynene mine med skistavene og knekke noen bein. Betrygende....

Han sitter på huk foran meg, og spenner den ene skia mi, ser opp på meg og smilet hans lyser, han snufser inn snørret som henger fra det ene neseborret. Store neseborr tenker jeg, har jeg arvet de tenker jeg og tar meg til nesen. Men tanken forsvant ide den våte ekle votten treffer ansiktet mitt.

Så går vi. Vi to på tur. Min far går først og tråkker spor i nysnøen. Jeg ser rett i sekken hans, kakao tenker jeg. Nybakt brød med brunost.
-"Er vi fremme?"
Min far humrer.
Jeg snur meg og vinker til min mor som står i vinduet. Men hun vinker ikke tilbake. Etter 47 "er vi fremme?" og 50 minutter, setter vi oss midt i en bakke ca 500 m fra huset og koser oss med kakao og ferske brød.
Veldig fornøyd "meg selv" og mindre fornøyd "min far" går samme løypa hjem igjen.

Men min far ga aldri opp min skikariere, og skirenn hver søndag var obligatorisk, selv om jeg hadde medisinske grunner til å aldri drive vinter sport, jeg hadde en kronisk kjøttsår sykdom under føttene som var mest aktiv i vinterhalvåret og ble verre om de ble utsatt for fukt og kulde. Men han praktisk talt skøyv meg igjennom hele løypa mens han ropte HEIA HEIA HEIA! Jeg var utslitt da jeg kom (sist) i mål og ville bare drikke og ligge på snøen og dø, men da skulle man tvinges til å drikke rød varm seig solbærtoddi!!! Og så dehydrert som jeg var kastet jeg selvfølgelig glasset i meg og gikk hjem haltene og forbrent i kjeften.

Enda kan gamle klassevenniner påpeke at jeg alltid kom sist i mål...

Den årlige skoleskituren var den dagen jeg grudde meg mest til, jeg så inget poeng i å slite seg opp en fjellside, grille pølser og fryse, for så å kaste seg utfor fjellsiden sammen med 100 andre som alle var utstyrt med et sett spydlignende gjenstander! LIVSFARLIG ekstremsport!

Men som voksen og aldri eid mine egne ski, oppdaget jeg at min sønn derimot viste litt mer interresse for ski. Og som en god mor, som min far, ønsket jeg å gi han gode turopplevelser. Og det var litt vanskelig når jeg måtte gå til fots. Jeg tenkte som så at jeg kan da vel det mest ellementære og ski kan da ikke være SÅ vanskelig...
Som 26 åring var jeg eier av mine helt egne ROSALILLA SKI <3

Jeg kan selvfølgeli overhode ikke gå på ski, eller stå på ski eller skøyte, eller ploge (bare på rompa).
Men jeg har en drøm og et prosjekt om å bli en liten promille bedre før jeg dør. Omså jeg må dø i løypa. For det tror jeg i hver eneste bakke, det eller at jeg kommer til å drepe noen med min egen kroppsvekt eller med stavene..
Jeg går helst alene når jeg øver meg, på flat bakke. Men noen ganger har jeg med min sønn på 8 og eller min mann. Men det er så flaut, når de staker seg ned en bakke i 1000 km, stopper, ser opp på meg å roper: "kom igjen,det er ikke farlig", "mamma! jeg vet at du klarer det". Dette er en mye mindre bakke en den du kjørte i ste"... åsså er det en million andre voksne mennesker der som sikkert er i norges eliten blandt tullete skifolk!!!
Hvorfor kunne ikke jeg bare være som Therese Johaug?

Jeg kan ikke fordra skisport på tv, jeg blir fysisk dårlig av det! Jeg heier på Norge, og Petter og Marit og iallefall Marthe, og og Therese (litt).
Men jeg føler hele skisporten er et hån mot min egen innsats, nå har jeg engasjert meg i et helt år for å bli litt bedre, og det blir jeg sikkert før jeg dør, men jeg kjenner allerede hjertet hamrer i brystet når jeg tar på meg skiskoa. Hver oppover bakke forbanner jeg realiteten at den bakken må jeg også ned.

Til jul fikk jeg skihansker og skisokker. Det vekket en liten opptimisme en liten støvete plass i hjertet mitt.

Jeg har siden tidenes morgen ønsket at skisportens kvinnelige representanter skulle sminke seg og se litt fresh ut i løypa, for det hvite slimsjegget de før i tiden kom i mål med var lite tiltalende og var litt oppkastfremkallende for mitt eget vedkomende som ufrivillig seer. Men nå når dagens skidronninger kommer i mål fresh og sexsymboler som danker ut både Lene Aleksandra og og Ailar så må jeg innrømme at det skader mitt eget feminine selvbilde... Og sikker Lene og Ailar sitt også =)

HEIA NORGE!

Veronica Seriøs