torsdag 22. mars 2012

EN GAL GAL VERDEN

Et magasin som fant sin vei til bladhylla på den lokale nærmatbutikken midt i verdens navle, Vannøya. Og fantasidyrkeren Veronica gledet seg stort da månedens utgave sto i hylla. Overskrifter som, "Hest med menneskeansikt fødte ny hest med menneskeansikt", "5 centimeter høy mann skapt i laboratorium!", åh det var tider det, gode gamle romvesenhistorier, men det fantes jo ikke et sant ord i det bladet, alt var oppdiktet herlighet. Og jeg elsket det. Jeg liker det som er litt banalt, sensasjonelt og uvanlig, fryder meg over tullinger (deriblant meg selv).


Men nå syns jeg det går litt langt, det viser seg at det er en fetisj for trær, som i busker! Ja jeg hygger meg i skogen for all del, men det at det finnes mennesker som regelrett forelsker seg i trær, i en gran foreksempel, det er for meg helt uforståelig! Og at de blir seksuelt opphisset av en plante, er langt over min fatte evne. Jeg mener, hva sier de for å forføre et tre, eller forgriper de seg bare på det. (er det lov)... Og hvordan er det i jula, når edelgrana står der fjong og fin, deier seg til midt i stua..? Litt kjedelig å finne onkel Sture rullende rundt på stugolvet med juletreet, julepynt overalt midt på natta... Jeg bare tenker.


Det som er så fint med min blogg, er at her finner du ingen fakta! NADA som er av opplysende kvalitet, det meste er oppdiktet i mitt eget hode, det betyr slett ikke at det ikke har hendt, bare at min opplevelse kan kanskje tolkes annerledes av andre. Så dette er kanskje helt ubevisst min egen videreføring av En gal gal verden, som dessverre forsvant sent på 90 tallet =( Hvem vet?


Og jeg er litt redd for at det skal være slik at noen faktisk tenner på noe så u-attraktivt som et tre, ja da åpner det for mye annet. Og det synes jeg ærligtalt er litt vanskelig , jeg som er litt(psycho) sjalu fra før av (det er selfølgelig bare fordi jeg har verdens kjekkeste mann og alle sikler etter han hvor enn vi går( nok en gang: i mitt hode)) og det bare på andre kvinner! Hva nå! Hva gjør Rene egentlig med soveromslampen når jeg ikke er hjemme. Ikke for å lage spekulasjoner eller noe men han har slukket og slått på lyset mange ganger i det siste.
Dessuten er lampen ganske fin, men den er bare en billig Ikea lampe... pyntet med en liten sommerfugl...




Ja hva nå Veronica... Du har en mørk og tung tid i møte...
Hva med de ekteskaps-spionene, tar de slike oppdrag mon tro?

Er dette en potensiel elsker?










Bokhylla har mange vakre gjenstander
og speilet ser ikke spesielt uskyldig ut! 
Klovner har et rykte på seg fra før,
                                                    så med denne karen er jeg på vakt.


Veronica Useriøs








torsdag 8. mars 2012

WHO LET THE DOGS OUT?!

Det er ingen hemmelighet... Jeg liker ikke hunder. (spesielt ikke hundebæsj i skiløypa, eller i sandkassa,på plenen, rett utfor døra, generelt steder der barn kan falle i det og jeg tråkke i det, men det går vel mer på hundeeiere..).
Hvis en hund løper imot meg, prøver jeg å forsvare meg med å holde henden foran meg, peive litt skremmende(panisk), men de idiotiske hundene tror jo det er kjøttbein de skal glefse over, så som regel ender det med at jeg prøver å løpe ifra de rabiesbefengte skapningene, som lukter råtten zombie hvis de kommer i kontakt med vann. Kanskje det var et feilgrep å se filmen Cujo som barn...

De små hundene er jeg ikke redd, jeg bare avskyr den maniske slikkingen de har pålagt seg som en felles hobby!

Her om dagen fersket jeg an av de kjøterne i å STIRRE på meg! Og når jeg oppdaget han, såg han en annen vei og latet som ingenting!

Jeg satt i bilen på en parkeringsplass å ventet på mannen min som var inne på et verksted. Og ved siden av sto en litt større van, med en hund i, som også satt i passasjersetet som meg, og ventet på eieren sin, akkurat som meg.

Jeg satt og såg ut i luften, prøvde å gjette hva de forbipasserende mest sannsynligvis jobbet med, deres sivilstatus, fremtidsplaner osv. Da min hjernetrim blir forstyrret av en intens følelse av å bli beglodd. Og jeg snur meg raskt mot bilen med hunden i. Og neimen meg sitter ikke den jævelen å nistirrer.
Så ser han bort og later som ingenting.
Jeg har hørt at hunder har god hørsel, så jeg prøver å kommunisere med en høyfrekvent stemme. Jeg spør om han har et problem. Men han ser fortsatt rett frem. Jeg prøver igjen,  Jeg påpeker at jeg tydelig såg at han stirret på meg, og hvis han har noe han skulle sakt så er tiden nå... Men fremdeles ingen respons...

Frekke jævel.

Jeg later som at jeg glemmer det hele, og ser en annen vei, later som jeg er gått tilbake til å gjette sjebner, men jeg sitter klar med kamera for å ferske han. Men eieren hans kommer bare etter noen minutter... Og de kjører ut av parkeringsplassen. Akkurat idet bilen passere meg, snur han seg og ser på meg i et tienedels sekund - som et siste stikk..

Fan hunder er teite!
(jeg er ikke helt idiot, dekker selvfølgelig til ansiktet så ikke de forbipasserende skal se at jeg tror jeg kan snakke til en hund)


Veronica Useriøs