onsdag 18. juli 2012

Hårfarge er Hårfarge...

En dag jeg skulle farge håret mitt, så var det pluttselig blitt lengre. Ja faktisk så langt at en pakke med den vanlige hårfargen ikke var nok. så står jeg der en vakker Torsdag med lysfarging i halve håret.

Supermannen min er på saken umiddelbart. Jeg sender med han den tomme fargepakken. Som en vind for han! Swish sa det!


Tilbake i stua står han stolt som en hane for å nok en gang gjort nytte for seg, og denne gangen var han en skikkelig helt. Såpass forstår han at livet hadde ikke vært levelig med en hustru med halvfarget hår...

Jeg ser på pakken, så ser jeg på han. Han smiler og nikker.

-Dette er ikke fargen jeg ba deg kjøpe. ¨

Supermann ser på pakken. Litt usikker og sier jo...

-Dette er ikke samme fargen som jeg har i håret, hvor har du gjort av den gamle pakken?

Supermann: -Den ligger i bilen....

-Hvorfor kjøpte du ikke den samme?

Supermann:-Hun på pakken har jo lyst hår som hun på den andre pakken...?



Åhhh OST er OST!


Apropo hårfarge og supemann.

En dag da undertegnede kjededet seg litt, og jeg hater å kjede meg, jeg ungår det for enhver pris. Jeg vasker heller enn å kjede meg... Jeg kan bli manisk deprisiv hvis en dag kommer og det ikke finnes en eneste plan eller noen sort for formål. Da er ikke livet verdt å leve.
Så supermann kommer ofte med idiotiske forslag (som sikkert er i beste mening) som jeg forkaster med en gang.

Og denne gangen prøver han selvsagt også like forbanna idiotisk (han er litt søt da..).

Supermann: -Du kan jo ordne deg på håret.




KOFFER HAR DU IKKJE BART!!!!

Veronica Useriøs

mandag 16. juli 2012


Dette er en kjærlighetserklæring, et minne om ekte ren kjærlighet, som kun kan oppstå mellom et barn og en hårete skapning. I mitt tilfelle kom den hvite pelsdotten inn i live mitt da jeg var bare 8 år gammel.Jeg husker det så godt at jeg kan kjenne dun pelsen i de små hendene mine, lukte den varme søte duften og kjenne på den kontakten som ble knyttet i det øyeblikket jeg så henne. Hulma. Min kattunge. Jeg var verdens lykkeligste 8 åring, hjerte mitt kunne sprenges av lykke. Men det gjorde ikke det altså.

Mamma konstaterte tidlig at denne katten ikke var normal. Noe jeg var fullstendig klar over, hun var nemlig spesiell.

Hun fulgte meg til skolen hver eneste dag, og når jeg kom hjem satt hun i vinduet å ventet. Da jeg ble synlig røyste hun seg, fulgte meg med blikket til jeg forsvant inn døra, da kom hun i full gallopp imot meg, med det som jeg tror hun kalte meg, Mijau... Det kunne være et forsøk på å si Veronica, eller bestevenn eller noe i den duren tror jeg.

Og hun sov med meg hver natt, selv når hun fikk unger, kunne hun stikke fra de for å sove oppå meg.Noen ganger kunne jeg våkne av at hun lå over meg å stirret på meg. Det kunne være litt skremmende, hun hadde store øyne. Det ble også litt plagsomt da hun ble eldre og begynte å sikle....

Men jeg elsket dette vesenet, dette hvite og flekkete dyret, jeg elsket henne over alt på jord, Og hun elsket meg tilbake. Jeg fortalte henne alt, alle mine hemmeligheter og drømmer. Hun trøstet meg, noen ganger var jeg hvit av hår i ansiktet etter å ha grått i pelsen hennes.

Rundt 12 års alderen ble jeg konstatert alergisk mot katt og tobakk. For ikke å forverre min tilstand anbefalte legen at jeg ikke skulle disponeres for dette.Min mor ga meg et ultimatum, hun skulle slutte å røyke den dagen vi tok livet av katta. Hun visste jeg var for glad i henne til det, så vi beholdt katta, og mamma fortsatte å røyke..

En sommerdag kom søskenbarnet mitt syklende imot meg og sa at foreldrene mine lette etter meg og jeg var nødt til å dra hjem. Foreldrene mine lette aldri etter meg... Noe var galt. Og da jeg så de kom gående imøte med meg, skjønte jeg at dette var alvorlig. "Hulma er påkjørt..." sa min far. Og jeg ble helt Forest Gump å begynte å løpe, jeg løp til fjells. Jeg skulle ingen steder så jeg bare løp til føttene ikke klarte å løpe mer, til jeg seig sammen under noen trær. Der satt jeg til min far fant meg i kveldsskumringen. Tårene var sluttet å renne, ansiktet var bare stivt av saltet. Jeg trodde aldri mer at solen skulle skinne og sommer skulle gå over til høst, jeg kunne ikke se for meg at år skulle gå, at det noen gang skulle finnes en grunn til å leve igjen.
Det viste seg at katten min ikke var dø, og de siste timenes utmattende gråt ble en forsvunnet tåke. Etter noen tusen hos dyrelegen og noen måneders recovery ble hun seg selv igjen. bare noen snodige liggestillinger var minnet om den forferdelige hendelsen.

Da jeg flyttet hjemmefra var savnet stort for oss begge. Og min mor påpekte alltid for en byrde hun var, hun kunne ikke reise noen steder på grunn av den katta. Og hver sommer ringte min mor og sa at Hulma nå var gammel og det var på tide å avlive henne.

Og som sant var, Hulma ble som andre levende vesner, eldre. Hun ble gammel.

De siste årene Hulma levde, ringte min mor 2-3 ganger i uken for å si at nå var det like før Hulma takket for seg. Jeg ble sønder knust hver gang, hulket som et barn. Det var litt slitsomt når jeg satt på jobb, og hadde kundemøter like etter å snakket med min mor,som spådde kattens død på bakgrunn av sidelengs gange, 17 timers søvn eller dårlig matlyst. Hun sa også at om hun ikke døde av seg selv det neste døgnet måtte de avlive henne.
Jeg ba min mor om ikke å ringe å fortelle slike ting til meg mens jeg var på jobb, hun sa det var ikke noe å "gaule" for, det var naturens gang. "alle skal dø, og katta også..".
Jeg latet som jeg var forkjølet når kundene kom.
Men snodig nok kvikknet solstrålen min til igjen og det gikk noen dager før min mor ringte med terroriseringen sin igjen. Jeg var et vrak til tider. turte nesten ikke ta telefonen når min mor ringte.

Så en dag døde min store kærlighet, uten dramatikk og uten at jeg viste noe. I en tilfeldig samtale med min bror, spør jeg om Hulma. Og han ser vanntro på meg og sier; "Katta e jo dau, vesste du ikkje det, det e jo fleire uke sia?"...

                                           Hulma 1992-2010

Veronica Seriøs

søndag 8. juli 2012

MARATONFERIE!

Vel hjemme etter det mange kaller ferie, men som i bunn og grunn er ren utmattelse for kropp og sinn. Selvsagt uten bagasje, tomme paracettpakker,nye kallenavn for flybesetning og sukkerabstinenser som tilfredstilles av taxfree lakris.
Jeg har også fått et nytt forhold til offentlige badeanlegg og flyplasstoalett, som begge faller inn under samme kategori (!); UFYSELIG.

Årets feriedestinasjon falt på Danmark og Legoland. A dream come true!
Reisefølget på 6 besto av meg, mann og barn, min søster og hennes to dødtre. 6 unike eksemplarer av menneskeheten. Fantastisk.
5 dager til rådighet og inbilt ubegrenset valutta. Opplevelse Opplevelse Opplevelse.

Hytta = super, luxus, badstu som vi selvsagt ikke brukte, og et spabad.

Sitat fra reisefølgets yngste deltager 2,5 år "JO æ skal bæse!" , som forlot sitt hjemland uten kosekluten "gossa". Uansvarlig av min søster, synes jeg.

Legolang = gravide kan ikke delta på noen av fasilitetene,bare spise is. oKiDokI

NB! Gravide SKAL reise med gravid/helsekortet (!!) uansvarlig av meg ifølge min søster.

Handling av proviant for 4 dager på lavt blodsukker = 1600 kr

(ny NB! Gravide skal ikke spise fetaost(!), selv om det er en besettelse også på folkemunn kalt kravings. Også uansvarlig av meg ifølge min søster).



Legoland har HAI! Hai = Fasinasjon

Etter å fulgt kartet for Legoland systematisk i 2 dager hadde vi kommet oss gjennom det hele. Da gjensto bare Lalandia's badeland, minigolf, bowling, spillehall, Trampoline i strikk, hoppeloppeland, winterland med ski, skøyte, aking og fjellklatring innendørs for tur!

Badelandet var stort og flott, men rutsjebanene var heller ikke for gravide, who would have guessed!Men jeg er ikke tilhenger av å sprade rundt i badedrakt blandt andre homosapiens, og vannet er alltid kaldere enn det de reklamerer for, men barnebassengene har som regel en temperatur som er mer tilpasset mitt velbefinnende.
Lærdom; Badelandet bør evakueres hvis badevakter kommer med store støvsugere og avsperringstape.Flytende objekter i vannet som er rund og brun er i 99% av tilfellene avføring.
BADELANDET VAR EN KORT FORNØYELSE.

Jeg kan ikke dansk og halv fjæsh er kråkespråk. TULL! (noen burde si det til dem)

Jeg glemte å leseårets faste innlegg i dagbladet/vg, ang advarsler for familieferie basert på psykologer i alle retninger, og kan muligens ha blitt litt innpåsliten til tider. Vi får oppsøke hjelp når behovet melder seg...


Grunnet streik blandt flygeledere ble vi forsinket fra Danmark til Oslo, sitat flykapteinen i Norwegian; "Flygelenderne i Oslo føler seg vist underbemannet og derfor blir vi 1 time forsinket"..
Og da vi omsider landet i Oslo hadde vi 12 min på å komme oss til flyet hjem til Tromsø. Vi løp ifra bagasjen, ikke fikk vi sjekket inn, men Gud må hå hørt mine bønner for en mann som jobbet i SAS, som vi tilfeldigvis også skulle fly videre med, kom løpende mot meg som en engel.Og hans ord var som sang for mine ører "kan jeg hjelpe deg med noe?". Han ordnet oss biletter, ringte gaten og sa "løp, Gate 11,de vet at dere kommer.".Så forsvant han igjen like fort som han kom. Men køen i sikkerhetskontrollen var en SPØK. Den startet ikke ved labyrinten av sorte band, men ved automaten for atomatisk innsjekking. Har du vært på Gardemoen?! gah! Sekuritussitassen så i taket da jeg spurte om hjelp.. Men etter noen sjelvinger i leppa kom vi oss igjennom hurtig kontrollen.
Visste du at Gate 11 ligger i enden av Gardemoen lufthavn? Den gjør det skjønner du.

Men nå er vi hjemme. Alt går som normalt, og mannen min er begynt å knuse randome ting igjen ..


Som en ekte nordlending er jeg selvsagt fornøyd med at også denne ferien resulterte i det sjarmerende "skillet".



 Jeg laget min fantastiske sjokolade/banan smootie til frokost med min elskede blender.

Jeg har bare gått 4 skritt siden jeg kom hjem. Jeg tror ikke jeg skal gå flere. Og hvis bagasjen dukker opp en eller annen gang så skal jeg dusje og pusse tennene.

 Hvis ikke fortsetter jeg bare ferien her i sofaen i mitt eget LilleHellas. (11,5 grader)



Veronica Seriøs