DET HAR SEG SLIK...

Jeg har oppdaget noe rystende om meg selv, noe som virkelig slo bort bakken under føttene mine, hårreisende, sjokkerende og urovekkende undergravde sider ved det infernoet jeg kaller meg.

Det er nok noe som har vært tydelig for de rundt meg i mange år, men som jeg selv oppdaget ved en tilfeldighet en dag vi skulle planlegge noe sosialt med jobben. Jeg ga en god F (som i bokstaven f) i hva vi skulle gjøre, hvor og når, og ikke minst hva som skulle konsumeres.

Jeg ble sittende å studere kolegaene mine, det var en heftig diskusjon for å velge spisested. Der alternativene var STEIKERS vs BIFFHUSET!!! Altså Biff vs Biff! Og min stemme skulle være den avgjørende... Det var fullstendig umulig!

 Jeg er nok ikke så fin på det...



Men jeg har altså ikke meninger! I de fleste tilfeller tyr jeg til fraser som; det er det samme for meg. -det samme som deg. - dit du vil. -det er mulig du har rett. -hvis du vil..?

Jeg inser hvor irriterend dette må være for folk rundt meg. Er det bare slik jeg er skapt, er dette mitt utrykk til denne verden.?

Jeg begynte umiddelbart å granske meg selv. Hva grunnet denne meningsforlatte holdningen som hadde tatt bolig i mitt legeme? Usikkerhet? Er jeg rett og slett redd jeg ikke er verdig å ha meninger om ting.? Men så tenker jeg: hva er det å mene? Må man mene noe om alt?
Jeg tror jeg har et par meninger om ting som er viktig. Jeg har ikke selvdisiplin eller klisterhjerne nok til å sette meg inn i politikk som på verdensbasis(iallefall landsbasis) anses som viktig, så jeg har gitt opp å stemme. Og de gangen jeg har brukt min priviligerte stemmerett har jeg stemt det samme som noen andre (som 39% av resten av norge kanskje), noen jeg anser som noen med peiling, som min far. Og jeg tror jeg har noen meninger om soleklare rett og galt situasjoner.

Ellers er jeg blank. Noen ganger kan jeg ta meg i å mene det motsatte av det jeg mente dagen før, ofte utrykker jeg det til forskjellige personer, mulig jeg er norm seluktiv? Vil jeg bare passe inn? Bli likt?
Noen ganger kan jeg si at jeg likte en film, men en annen gang kan jeg mene den var overdreven og forutsigbar( og jeg tror jeg mener det).

Eller lever jeg i en likegyldighetsboble - går det ann? Må jeg være deprimert da?
Jeg tok en test på internett (utviklet av et universitet i dette universet). Mye kan tyde på det. Og det verste jeg kunne foreta meg var å isolere meg fra omverden (hvorfor sa ingen det til Doppler?)

Eller er det en barndomsmanipulert handling for å gjøre andre til lags. Jeg har f.eks aldri tatt det siste stykket av kaka, og er det 2 stykker tar jeg automatisk det minste. Er jeg gladkristen i underbevistheten?

Æsj for en idiot jeg må fremstå som! Finnes det noen som gidder å like meg i det hele tatt?

Men egentlig så mener jeg fast bestemt at jeg har rett, og jeg vet best. Men jeg gidder ikke å meddele det med andre kverulanter. De får tro hva de vil... Og jeg kan tydelig huske at jeg som barn hadde sterke meninger...













Det er mange Eller her.. Jeg tviler på at jeg kommer til å mene noe konkret uansett. Dette er håpløst.

Og jeg liker ikke biff en gang!




 Veronica Useriøs