mandag 16. juli 2012


Dette er en kjærlighetserklæring, et minne om ekte ren kjærlighet, som kun kan oppstå mellom et barn og en hårete skapning. I mitt tilfelle kom den hvite pelsdotten inn i live mitt da jeg var bare 8 år gammel.Jeg husker det så godt at jeg kan kjenne dun pelsen i de små hendene mine, lukte den varme søte duften og kjenne på den kontakten som ble knyttet i det øyeblikket jeg så henne. Hulma. Min kattunge. Jeg var verdens lykkeligste 8 åring, hjerte mitt kunne sprenges av lykke. Men det gjorde ikke det altså.

Mamma konstaterte tidlig at denne katten ikke var normal. Noe jeg var fullstendig klar over, hun var nemlig spesiell.

Hun fulgte meg til skolen hver eneste dag, og når jeg kom hjem satt hun i vinduet å ventet. Da jeg ble synlig røyste hun seg, fulgte meg med blikket til jeg forsvant inn døra, da kom hun i full gallopp imot meg, med det som jeg tror hun kalte meg, Mijau... Det kunne være et forsøk på å si Veronica, eller bestevenn eller noe i den duren tror jeg.

Og hun sov med meg hver natt, selv når hun fikk unger, kunne hun stikke fra de for å sove oppå meg.Noen ganger kunne jeg våkne av at hun lå over meg å stirret på meg. Det kunne være litt skremmende, hun hadde store øyne. Det ble også litt plagsomt da hun ble eldre og begynte å sikle....

Men jeg elsket dette vesenet, dette hvite og flekkete dyret, jeg elsket henne over alt på jord, Og hun elsket meg tilbake. Jeg fortalte henne alt, alle mine hemmeligheter og drømmer. Hun trøstet meg, noen ganger var jeg hvit av hår i ansiktet etter å ha grått i pelsen hennes.

Rundt 12 års alderen ble jeg konstatert alergisk mot katt og tobakk. For ikke å forverre min tilstand anbefalte legen at jeg ikke skulle disponeres for dette.Min mor ga meg et ultimatum, hun skulle slutte å røyke den dagen vi tok livet av katta. Hun visste jeg var for glad i henne til det, så vi beholdt katta, og mamma fortsatte å røyke..

En sommerdag kom søskenbarnet mitt syklende imot meg og sa at foreldrene mine lette etter meg og jeg var nødt til å dra hjem. Foreldrene mine lette aldri etter meg... Noe var galt. Og da jeg så de kom gående imøte med meg, skjønte jeg at dette var alvorlig. "Hulma er påkjørt..." sa min far. Og jeg ble helt Forest Gump å begynte å løpe, jeg løp til fjells. Jeg skulle ingen steder så jeg bare løp til føttene ikke klarte å løpe mer, til jeg seig sammen under noen trær. Der satt jeg til min far fant meg i kveldsskumringen. Tårene var sluttet å renne, ansiktet var bare stivt av saltet. Jeg trodde aldri mer at solen skulle skinne og sommer skulle gå over til høst, jeg kunne ikke se for meg at år skulle gå, at det noen gang skulle finnes en grunn til å leve igjen.
Det viste seg at katten min ikke var dø, og de siste timenes utmattende gråt ble en forsvunnet tåke. Etter noen tusen hos dyrelegen og noen måneders recovery ble hun seg selv igjen. bare noen snodige liggestillinger var minnet om den forferdelige hendelsen.

Da jeg flyttet hjemmefra var savnet stort for oss begge. Og min mor påpekte alltid for en byrde hun var, hun kunne ikke reise noen steder på grunn av den katta. Og hver sommer ringte min mor og sa at Hulma nå var gammel og det var på tide å avlive henne.

Og som sant var, Hulma ble som andre levende vesner, eldre. Hun ble gammel.

De siste årene Hulma levde, ringte min mor 2-3 ganger i uken for å si at nå var det like før Hulma takket for seg. Jeg ble sønder knust hver gang, hulket som et barn. Det var litt slitsomt når jeg satt på jobb, og hadde kundemøter like etter å snakket med min mor,som spådde kattens død på bakgrunn av sidelengs gange, 17 timers søvn eller dårlig matlyst. Hun sa også at om hun ikke døde av seg selv det neste døgnet måtte de avlive henne.
Jeg ba min mor om ikke å ringe å fortelle slike ting til meg mens jeg var på jobb, hun sa det var ikke noe å "gaule" for, det var naturens gang. "alle skal dø, og katta også..".
Jeg latet som jeg var forkjølet når kundene kom.
Men snodig nok kvikknet solstrålen min til igjen og det gikk noen dager før min mor ringte med terroriseringen sin igjen. Jeg var et vrak til tider. turte nesten ikke ta telefonen når min mor ringte.

Så en dag døde min store kærlighet, uten dramatikk og uten at jeg viste noe. I en tilfeldig samtale med min bror, spør jeg om Hulma. Og han ser vanntro på meg og sier; "Katta e jo dau, vesste du ikkje det, det e jo fleire uke sia?"...

                                           Hulma 1992-2010

Veronica Seriøs

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar