Trening et nødvendig onde

Jeg hater å pushe meg selv, jeg hater at instuktørene pusher meg. Når timen starter og pulsen øker, tenker jeg "hva fan gjør jeg her, det er enda 50 min igjen, jeg kommer til å dø!"
Hver treningsøkt gråter jeg inni meg. Jeg tenker at instruktøren skulle bare visst!
Jeg tenker at de skulle selv ha prøvd å vært så krøpling som jeg er, det er en hel prestasjon i seg selv å stå opp om morgenen.Jeg holder ut til timen er slutt for å fortelle dem nøyaktig hvordan det er stillt med meg.

-Kronisk betennelse i begge skuldrene
-Jeg har brukket begge albuene (!)

-kronisk tarmsykdom
-vond akilles
-barneastma
-atopisk eksem
-bekkenløsning
-nerver som ligger i klem i nakken
-det hender også at jeg er gravid
(noen ganger legger jeg til diagnoser som kvalm,feber,migrene, mangel på søvn,hudkreft, røykefot,blindtarmbetennelse, lepra, svartedauen  +++)



Men når timen er over er jeg så glad den er over og innser at det er bare patetiske mennesker som unskylder seg overfor instruktørene.

Jeg innser selvsagt også at listen min bare er tull og ikke noe som preger meg nevneverdig i treningen eller ellers i livet forøvrig.

Jeg syter for treningen er hard, fordi det er tungt, og det er ingen andre på treningsenteret som har det noe lettere enn meg. JEG ER EN SYTPEIS!
Men jeg trener likevel, flere ganger ganger i uka. Fordi det er nødvendig.
Selv om jeg kreker meg hjem med ømme muskler og gangsperra på tvers av kroppen, undrene på om det virkelig er vits å holde seg i form som ung å ha vondt for å gå i trapper, for å være sprek som 70 åring..
Den som lever får se..

Veronica Seriøs og Useriøs


PS: Hørt i garderoben; "Ta et bilde av meg nå, jeg ser skikkelig svett ut!" 
Jeg er genuint bekymret for den neste generasjonen. Og frykter at om 10 år kommer jeg til å hate alle og enhver..