torsdag 12. januar 2012

Min agresjon(kan også minne om sjalusi) mot Therese Johaug

En vanlig vinterdag i lille Vannvåg tidlig på 90 tallet.
De rød brune skiene, som er gått i arv i 4 generasjoner, er stillt opp etter ytterveggen på den røde trappa inn til det grønne huset vårt. Min lange, tynne men sterke far plystrer. En egen komponert plystr, for jeg kan ikke kjenne igjen melodien, ingen radio jingel eller dansebandlåt kan være så taktløs. Men han plystrer i en lystig rettning. Snøen daler ned, store snøflak, de legger seg på den skittne kjeledressen min. Den er rød. Jeg har ingen rosa klær selv om innkjøpssjefen min, min mor er smertelig klar over at rosa er ynglingsfargen min. Som voksen opplever jeg enda situasjoner der jeg må forsvare den sjettagrønne knelange boblejakken uten en eneste formsydd søm, som hun tvang meg til å bruke. Den var billig og kunne brukes på vranga også, hvis man skulle bli lei av å bli assosiert med sjettagrønn, voila sjettabrun! I tilleg var den kjøpt i en butikk som egentlig var en campingvogn.... Say no more!
Den røde kjeledressen var hakke bedre.

Jeg står og ser på min far som rigger sekken klar, preparerer de 100 år gamle treskiene sine, plyster og gleder seg til denne dagen. Bare han og yngste dattra, alene i det hvite fri. Men ansiktet mitt lyver ikke, og kroppsspråket mitt kan ikke minne om iver eller entusiasme. Jeg ser ned på føttene mine, de hvite og sorte lærskiskoa, den ene skolissa har vært blåknute på siden storesøstra mi hadde skia, så jeg måtte lirke og slite for å presse foten nedi. Min mor sier alltid" jeg skjønner ikke denne jenta, hun er så bred over rista som jeg aldri før har sett". Så jeg er altså FEIT over rista. Skoa strammer, og tærne er allerede litt kalde.

"Så......"
Skiene ligger på bakken. Pappa står med armene ut, som en gest om at alt er klart. Og at han står klar til å ta meg om jeg skulle skli og få overbalanse, krysse beina, stikke ut øynene mine med skistavene og knekke noen bein. Betrygende....

Han sitter på huk foran meg, og spenner den ene skia mi, ser opp på meg og smilet hans lyser, han snufser inn snørret som henger fra det ene neseborret. Store neseborr tenker jeg, har jeg arvet de tenker jeg og tar meg til nesen. Men tanken forsvant ide den våte ekle votten treffer ansiktet mitt.

Så går vi. Vi to på tur. Min far går først og tråkker spor i nysnøen. Jeg ser rett i sekken hans, kakao tenker jeg. Nybakt brød med brunost.
-"Er vi fremme?"
Min far humrer.
Jeg snur meg og vinker til min mor som står i vinduet. Men hun vinker ikke tilbake. Etter 47 "er vi fremme?" og 50 minutter, setter vi oss midt i en bakke ca 500 m fra huset og koser oss med kakao og ferske brød.
Veldig fornøyd "meg selv" og mindre fornøyd "min far" går samme løypa hjem igjen.

Men min far ga aldri opp min skikariere, og skirenn hver søndag var obligatorisk, selv om jeg hadde medisinske grunner til å aldri drive vinter sport, jeg hadde en kronisk kjøttsår sykdom under føttene som var mest aktiv i vinterhalvåret og ble verre om de ble utsatt for fukt og kulde. Men han praktisk talt skøyv meg igjennom hele løypa mens han ropte HEIA HEIA HEIA! Jeg var utslitt da jeg kom (sist) i mål og ville bare drikke og ligge på snøen og dø, men da skulle man tvinges til å drikke rød varm seig solbærtoddi!!! Og så dehydrert som jeg var kastet jeg selvfølgelig glasset i meg og gikk hjem haltene og forbrent i kjeften.

Enda kan gamle klassevenniner påpeke at jeg alltid kom sist i mål...

Den årlige skoleskituren var den dagen jeg grudde meg mest til, jeg så inget poeng i å slite seg opp en fjellside, grille pølser og fryse, for så å kaste seg utfor fjellsiden sammen med 100 andre som alle var utstyrt med et sett spydlignende gjenstander! LIVSFARLIG ekstremsport!

Men som voksen og aldri eid mine egne ski, oppdaget jeg at min sønn derimot viste litt mer interresse for ski. Og som en god mor, som min far, ønsket jeg å gi han gode turopplevelser. Og det var litt vanskelig når jeg måtte gå til fots. Jeg tenkte som så at jeg kan da vel det mest ellementære og ski kan da ikke være SÅ vanskelig...
Som 26 åring var jeg eier av mine helt egne ROSALILLA SKI <3

Jeg kan selvfølgeli overhode ikke gå på ski, eller stå på ski eller skøyte, eller ploge (bare på rompa).
Men jeg har en drøm og et prosjekt om å bli en liten promille bedre før jeg dør. Omså jeg må dø i løypa. For det tror jeg i hver eneste bakke, det eller at jeg kommer til å drepe noen med min egen kroppsvekt eller med stavene..
Jeg går helst alene når jeg øver meg, på flat bakke. Men noen ganger har jeg med min sønn på 8 og eller min mann. Men det er så flaut, når de staker seg ned en bakke i 1000 km, stopper, ser opp på meg å roper: "kom igjen,det er ikke farlig", "mamma! jeg vet at du klarer det". Dette er en mye mindre bakke en den du kjørte i ste"... åsså er det en million andre voksne mennesker der som sikkert er i norges eliten blandt tullete skifolk!!!
Hvorfor kunne ikke jeg bare være som Therese Johaug?

Jeg kan ikke fordra skisport på tv, jeg blir fysisk dårlig av det! Jeg heier på Norge, og Petter og Marit og iallefall Marthe, og og Therese (litt).
Men jeg føler hele skisporten er et hån mot min egen innsats, nå har jeg engasjert meg i et helt år for å bli litt bedre, og det blir jeg sikkert før jeg dør, men jeg kjenner allerede hjertet hamrer i brystet når jeg tar på meg skiskoa. Hver oppover bakke forbanner jeg realiteten at den bakken må jeg også ned.

Til jul fikk jeg skihansker og skisokker. Det vekket en liten opptimisme en liten støvete plass i hjertet mitt.

Jeg har siden tidenes morgen ønsket at skisportens kvinnelige representanter skulle sminke seg og se litt fresh ut i løypa, for det hvite slimsjegget de før i tiden kom i mål med var lite tiltalende og var litt oppkastfremkallende for mitt eget vedkomende som ufrivillig seer. Men nå når dagens skidronninger kommer i mål fresh og sexsymboler som danker ut både Lene Aleksandra og og Ailar så må jeg innrømme at det skader mitt eget feminine selvbilde... Og sikker Lene og Ailar sitt også =)

HEIA NORGE!

Veronica Seriøs

1 kommentar:

  1. Artig historie:) jeg har også minner om skirenn som gjorde meg utrolig stresset som liten. klart du kan bli god på ski og trives på tur, løsningen ligger i å tro på det selv:) (og godt utstyr og riktig smøring, må aldri undervurdere det:) og slutt å sammenligne deg med andre. du er mer en god nok akkurat som deg selv!

    SvarSlett