På kanten med loven...

Jeg anser meg selv som en lovlydig statsborger, en resurs for samfunnet mer en en belastning.

Så har jeg vel litt skitt på de utslitte vingene mine, og jeg har vel hoppet rundt i salaten mer enn ved et par anledninger.

Men det hendte seg en episode tidlig høsten 2011, da jeg tror jeg nesten krysset grensen til det som på folkemunn kalles kriminell. Ikke en røver eller tyv, heller ingen trussel for andre menneskers sikkerhet og ikke utgjor jeg noen trussel for meg selv forøvrig.

Men det hele utspillte seg en tildlig morgen, solen skinte, og livet smilte usedvanlig bredt til meg. Litt skremmende faktisk.

Men ikke så skremmende som det var å bli vinket inn til en parkeringsplass av lovens lange arm, like ved skolen til min sønn.

Jeg har over årenes løp utviklet en alvorlig angst for politibetjenter, og autoriteter generelt kan man vel si.

Jeg tok oppkjøringen i Nordreisa og det er vel ca... la meg tenke... 1 rundkjøring. Og lyskryss er det vel.. tja ca 0.... Så da jeg 18 år mottok signaturen med bestått fra den livredde svette sensoren var det med blandede følelser. Jeg følte kanskje mest skrekk, og litt glede.

Men nå sto det en stor politivan og ventet på meg, jeg gikk rett i sjokk, hylte til den intet vitende sønnen min som satt i baksetet og tegnet dødningshoder i dugge på ruta.

"HAR DU BELTE PÅ!!!!!!!!!!!!!!!"

Ja ropte han febrilsk tilbake.

Jeg kjører inn til siden, stopper bilen. Knerne mine hopper. Jeg har begynt å svette for lenge siden. En betjent på ca 2.60. Kommer gående mot bilen, og gir et tegn om at jeg skal åpne vinduet. Jeg trykker på knappen. Og vinduet rikker seg ikke, og jeg skjønner at jeg selvfølgeli må ha bilen i gang for å åpne vinduet. Hjertet hamrer.

Vinduet går opp.

"Vi har en kontroll av belte og sikring av barn i bil"

jeg kniser (det er en ubrukelig forsvarsmekanisme)

"Har dere belte?"

"JAJA alltid!!"

"Men han gutten din har ikke belte...?"

Det går kaldt nedover ryggen på meg, snur meg utaktisk fort og roper "Har du ikke belte på deg!!!???"

"Jo..." sier den vettskremte poden, og viser belte som henger helt slakt rund kroppen hans, både han og erna solberg hadde fått plass i belte samtidig.

Jeg vet at betjenten så det, og jeg ser et stort tall på en gul giro i hode mitt.

Konstabeln holder en lengre tale om min rolle som forelder og hvilket ansvar jeg har som fører av bilen, da jeg påpekte at det ikke var meg som burde straffes da jeg hadde belte på nøyaktig iht forskriftene.

Dessuten sier konstabeln at barn skal sitte i bilstol eller bilpute intil en hvis høyde, og spør hvor høy guttungen er.

Jeg er redd tallet på den gule giroen i hode mitt skal stige, å i kampens hete kom jeg til å overdrive litt på cm.

"1.80 tror jeg..." mumler jeg ned i jakken. Men idet jeg har sakt det ser jeg ikke en giro lenger men en fengselscelle, i donalduck format, sånn med gitter. Jeg innser at jeg har tatt forbrytelsen til et nytt nivå, falsk forklaring skal visst nok være ganske alvorlig. Og det frister lite med hvitstripet fangedrakt. "...eller kanskje litt mindre..."

"Vet du ikke hvor høy sønnen din er?" Sier betjenten litt oppgitt men samtidig litt strengt.

Jeg sa at jeg ikke tilbragte særlig mye tid sammen med sønnen min og derfor syns jeg det var vanskelig å skulle gjette høyden hans på så tynt grunnlag.

Betjenten kan umulig ha trodd meg for han så med vanntro på meg. Så jeg så tilbake på han med overbevisende øyne (opsperrede øyne) og sa at egentlig kjente vi hverandre veldig dårlig.

Betjenten satte sønnen min fri, så han skulle rekke skolen. Han løp ut bilen, snudde seg og så på meg som om det var siste gang han så meg.

Ja bare løp du din foreder, tenkte jeg.

Og jeg hadde selvfølgeli ikke med meg setvikatet, bilen starter jo med nøkkel, og jeg kan like forbanna lite kjøre i rundkjøringer med eller uten det kortet... Men det var ikke noe han kunne se imellom fingrene på. Han fikk et visitt kort, og gikk bort til van sin og de andre maktsyke kolegaene sine, for å sjekke mine opplysninger.Egentlig satt de sikkert bare der å lo av traktorlesbefrisyren på setvikatbilde mitt, som de sikkert fikk opp på CIA systemet sitt.

Så satt jeg der til spott og spe, der de andre perfekte lovlydige foreldrene kjørte forbi, så på meg med forrakt og hån. Jeg tok like gjerne opp våtserviettene og begynte å vaske invetaret.. Skinnenede reint ble det. Omsider kom betjenten bort til meg igjen, han hadde med seg visitt kortet og den gule giroen.

Så gikk jeg fri, det var en liten pris å betale for friheten tenkte jeg.

Så giftet jeg meg dagen etterpå.

Veronica Useriøs