Når jeg tenker på barndommen min er det alltid sommer. Hvorfor er det slik?
En idylisk dag i namskogan familiepark (utfor gjerde da), for over 20 år siden,der ingen detaljer huskes (og heller ikke vises på bildet). Men det elimentære er den røde båten, lille meg og min far, en sommerdag som varer for alltid.
Historien er den at jeg som den redde lille jenta (feige lille dritungen) jeg var ikke turte å snurre rundt på noen fjernstyrte gummibåter. Min far som den løsningsorienterte personen han er tok saken i egne hender. Da jeg sto å gråt i skjørte til min mor, forsvant min far noen minutter, før han kom tilbake med det brede fornøyde smilet sitt.
Han tok meg i hånden, vi gikk imellom noe kratt, under en bro, over et gjerde før han slo hendene ut mot den lille røde robåten. Jeg var selvfølgeli litt engstelig for å komme i fengsel for å stjele båten. Men min far betrygget meg med at dette bare var et lån. Jeg stolte på han. Etter noen runder rundt på vannet dukket eieren av båten opp i vannkanten. Han skrek noe som sikkert handlet om at vi måtte til helvette komme på land med båten hans, men det husker jeg ikke.
Min far rodde momentant inn til mannen. Jeg husker jeg tenkte at vi muligens kunne ro ifra mannen og levne båten en annen plass for så å rømme til fots. Men min far visste best.
Da vi kom i land forklarte min far situasjonen og så ble de nesten venner, selv om eieren av båten ikke var spesielt fornøyd med at vi tyvlånte båten hans. Men for et vakkert minne <3
(norskinteriør på sitt beste)
Har jeg glemt å nevne at min far er min store helt.? Han er nemlig det. Han har alltid vært på mitt lag (untatt når vi kranglet i tennårene mine).
Han har ofte blåst oppgitt ut av mine påfunn, men alltid stått ved siden av å sett meg begå feil, trøstet meg og forlatt meg for at jeg skal komme meg utav gjørmen min selv. Selv da jeg som barn klippet hull i alle strømpebuksene mine, satt han å strøk meg over håret mens jeg gråt mine arme tårer.
En talmodig heltepappa.
Jeg var ikke et modig barn,ikke et spesielt flink barn, eller på noen som helst måte talentfull. Men jeg var et merksnodig barn. For eksempel godtok min far meg da jeg hadde "klovne-perioden"...
Ja hva er nå det tenker du? Det kan ikke forklares med annet enn et bilde...
Men sånn er min far. En helt.
Veronica Seriøs
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar