Veronica Seriøs og Useriøs: TRUE STORY -Boblejakkemafian

Så snodig vi mennesker kan være satt sammen... Ja i dag foreksempel opplevde jeg det å jage et annet menneske, uten at jeg var klar over det! (!!!!!)

Jeg er en frossenpinn og kler meg ofte ikke veldig bra men praktisk - altså varmt. Så da gradestokken krøp nedover minus siden i morges, pakket jeg meg inn i buff,skjerf,votter, lester oppover leggene og en stoooor dunjakke/boblejakke (innser nå at jeg burde tatt et bilde, får bli neste gang). Ja altså hipp og kul på tur. Da jeg allerhelst tilbringer minst tid med mister FriskLuft, så løper jeg fra A til B (som regel til og fra bilen). I dag var A og B en litt lenger distanse, men med min veltrente (heheheheh) kropp løp jeg hele veien. Da jeg hadde løpt et stykke, oppdaget jeg en herremann som løper litt forran meg. Ikke så merkelig det vel? Nei, men det forundrer meg at han bare er iført en t-sjorte og dongeribukse, han er kanskje ikke like frossen som meg da... Og sånn løper vi. Han noen meter forran meg. Av og til snur han seg og ser på meg. Jeg responderer ikke, for jeg vil ikke løpe sammen med han, hadde jeg vinket hadde han nok trodd at jeg signaliserte at han skulle vente på meg. Det er jo helt absurd at jeg skulle ha en fremmed å vente på meg. Jeg oppdager at jeg har litt dårlig tid og setter opp farten, isamme øyeblikk snur den fremmede mannen seg og ser på meg og setter også opp farten . Han snur seg oftere nå. Og jeg syns nesten løpingen hans virker litt panisk. Pluttselig stopper mannen helt utslått, legger hendene på lårene og lener seg forrover. Frostrøyken siver ut av han. Jeg slakker opp da jeg nærmer meg han. Så ser han pluttselig lettet ut og sier høyt "Åh jeg trodde du var en annen!".

Så løp jeg videre med det rareste ansiktsuttrykket i verden , jeg ville le og gråte samtidig. For det første var det komisk!!! For det andre - Hvem i helvette trodde han at jeg var!! Hvem har han gjort seg til uvenn med som var villig til å jage han i -70 iført rosa joggesko og lilla bobblejakke.. Det er jo bare for fantasien å finne ut av det. Så da var hode mitt opptatt for resten av kvelden , da donerer jeg kroppen min til sofakroken - veldig veldedig gjort Veronica (klapper meg selv på skuldra). Så kanskje jeg egner meg som personlig trener likevel, nytt mission: jage randome folk i Tromsøby - jeg er jo tydeligvis en skummel type.