Men først den ene gangen. Det var den gangen jeg plukket med meg et gratis postkort på en cafè.
På kortet sto det et dikt.
En annen stemme de samme ordene. Andre ord, likevel den samme stemmen.
Jeg sendte sporenstreks mail til forfatteren Fredrik Hossmann og lurte på hva dette diktet betydde. Men så irriterende som "kunstnere" kan være svarte han bare at det betydde det jeg ville det skulle bety. Aksom jeg ville det skulle bety noe.
Likevel gikk livet videre og ca 10 år etterpå var den andre gangen. Og det var den gangen da jeg og noen venner var i hovedstaden på sommerferie, og vi gikk opp og ned Karl Johansgate (for det er det vi nordlendinger gjør i oslo). Og like ved stortinget satt en mann på en campingstol å leste fra en bunke hvite A4 ark. Han hadde en tettsittende svart dess og hvit penskjorte. Foran han lå det en hatt, som da var et symbol på et kassaapparat. Og etter å passert denne mannen noen ganger følte vi at vi hadde snyltet hans ord, eller fortelling eller hans tilstedeværelse og preformance midt på den brostensbelagte gata. Så vi ble enige om at hvis han satt der neste gang vi skulle den vegen så skulle vi sannelig gjøre opp for oss.
 |
| venn1 |
 |
| meg |
Og så jeg gjorde, gikk bort og slapp mine (egentlig beregnet for øl) mynter ned i hatten hans. Mannen takket meg høflig og stakk meg en liten hvit lapp.
På den sto det:
Fredrik Hossmann, Poet, gateartist og livskunstner
Veronica Seriøs
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar